tirsdag 19. juli 2016

Det gikk bra...

I mitt forrige blogginnlegg så fortalte eg om to måsar som eg hadde i pleie, ein polarmåse og ein svartbak. Den sistnemte av desse to, altså svartbaken, har no blitt gjenfunnen.

Svartbaken blei opprinnelig funnen våt og forkomen ved fiskemottaket på Sandshamn på Sandsøya den 1. februar i år. Den hadde høgst trulig falt ned i eit kar med fettholdig fiskevatn, og då fått det i fjørdrakta slik at den ikkje var vannavstøtande lenger. Då eg fikk tak i fuglen hadde den hoppa på sjøen og var ein god del nedkjølt. Eg tok den då med meg heim og varma den opp igjen med lunka vatn, for så å tørke den med ein hårfønar. Etter dette hadde eg fuglen i pleie til den 4. februar, då den igjen blei slept fri på Sandshamn. Der vart den berre sett ut den samme dagen, før den så fordufta.


Slik såg svartbaken ut då eg tok den heim... 
Svartbak 2K

Svartbak 2K

Men det tok ikkje lenge før den følte seg betre... Den enda opp med 
å flyge og sette seg opp på toalettet på badet der eg hadde den.  
Svartbak 2K


No den 18. mai fikk eg derimot ei gledelig melding. Fuglen hadde nemlig blitt sett i ein måsekoloni på Søndre Skjælholmen i Nesodden i Oslofjorden. Før eg slepte svartbaken fri satt eg nemlig på den både ein metall- og ein fargering, slik at fuglen kunne bli gjenkjent visst den skulle bli gjenfunnen ein eller annan plass. Og det var då fargeringen som her gjorde susen. Den svarte fargeringen med den kvite skrifta kan lesast av på 3-400 meters hold ved hjelp av teleskop, og gir då eit heilt anna resultat enn berre ein metallring.

Avstanden mellom Sandshamn, der måsen blei slept fri, og Søndre Skjælholmen
i Oslofjorden er på 388 km. 


Måsen såg ut til å vere i knall form, og det var ingenting som minte om at den var på nippet til å fryse i hel for berre nokre månadar sidan. Dermed gir dette motivasjon til neste gong det eventuelt dukkar opp ein fugl som må takast i pleie. Å hjelpe ein ein fugl som slit gir meg utrulig masse, og når ein i tillegg får bekreftelse på at det går bra, så viser det at det er verdt all den tida ein brukar på å få dei tilbake på vingene.

Her er måsen avbilda på Søndre Skjælholmen i Nesodden. Foto: Sindre Molværsmyr. 
Svartbak 2K, Søndre Skjælholmen, Nesodden 18. mai 2016. 


Avriven vingesene...
Her er ein annan fugl som eg vil nemne, også det ein svartbak... 

I oktober i fjor fanga eg nemlig inn ein voksen svartbak med fotsnare. Fuglen såg ved første augekast heilt normal ut, og den oppførte seg også heilt normalt. Då eg fikk den i hendene såg eg derimot at den hadde ei skade. Vingesena på høgre vinge var slitt av og dratt ut slik at den hang frå vingeknoken. Denne sena som går frå vingeknoken, der den er festa i handrotsbeinet, og inn til kroppen der den er festa i framkant av brystmuskelen og dels i kragebeinet, skal når vinga er utslått stramme opp flygehuda på framsida av over- og underarmsbeinet slik at overflata på vinga blir størst mulig. Denne svartbaken fikk då ikkje stramma opp flygehuda skikkelig på den venstre vinga der sena var slitt, men sett bort i frå det så såg det ikkje ut til at fuglen merka noko til skaden. Den holdt nemlig vinga heilt normalt, og i flukt flaug den også heilt normalt. 

Svartbak 4K+ (adult), Sandshamn, Sandsøya 12. oktober 2015

Svartbak 4K+ (adult), Sandshamn, Sandsøya 12. oktober 2015


Her ser ein tydelig vingesena som heng frå vingekonken. Det mørke den er festa i er ein liten muskel. Måsen har trulig blitt hengande fast i noko og fått dratt sena så hardt at den slitna lenger inne på vinga. Eg kunne ikkje gjere så mykje anna enn å klippe bort sena, ringmerke måsen og sleppe den fri...


Den 4. februar i år vart denne fuglen, tross det som burde vere eit handicap, sett sentralt i England, nærmare bestemt på ei søppelfylling i Leicester. Dermed ser det ut til at denne skaden ikkje har vore ei hindring for denne fuglen i det heile tatt. 
Avstanden frå Sandshamn til Leicester i England er på 1135 km,. 


Forhåpentligvis er ikkje dette det siste vi høyrer frå desse svartbakane. Kanskje dukkar dei opp igjen på hamna her igjen til hausten? Eg hadde i alle fall ikkje hatt noko imot det!