søndag 21. oktober 2018

Svinøya 11. oktober 2018

Den 11. oktober vart det endelig vër til å kome seg i land på Svinøya. Etter drittvër i vekesvis, med mykje vind og nedbør, og ikkje minst sjø, vart det endelig ei muligheit til å kome seg i land på denne vesle øya, som ligg like nord for Stad heilt sør i Møre og Romsdal. Svinøya, som er ca. 500 meter lang og ca. 300 meter på det breiaste, og stig 40 meter opp av havet på det høgste, er ein svært vërhard plass. For å finne nærmaste land må vi til Sandsøya. Dette havstykket er på heile 10 km. Det er altså ikkje berre, berre å ta sjøvegen til Svinøya. Alt må stemme. Både vind og vër, og ikkje minst sjøen, må samarbeide. Den 11. oktober gjorde dei nettopp det.

Svinøya sett frå søraust.

I år har eg hatt ute både viltkamera og lytteboks på Svinøya for å lære meir om havsvalene som hekkar der ute. Målet med turen var altså å få henta inn data frå dessse, samt å få skifta batteri. Med slike verktøy, som det både eitt vilkamera og ei lytteboks er, gir det muligheit til å lære meir om hekkebiologien til denne vesle sjøfuglen, utan at ein forstyrrar unødig. Dette har ikkje blitt gjort i Norge tidligare, og ein del av det som kjem fram på desse opptaka vil vere ny viten. Det blir ikkje meir interessant enn det! 

Ungemerking av havsvaler
Etter å ha gjort unna utehentinga av data og batteriskifta, var det på tide å få gått over øya for å sjå om det var havsvaleungar tilgjengelige som det var mulig å få ringmerkt. Totalt kom eg over 4 ungar denne dagen som eg fikk tak i og dermed ringmerkt. Denne ungemerkinga av havsvaler har foregått her i distriktet sidan 1996, og gitt mykje god data.

Her med ein av dei fire ungane det lukkast å få tak i denne dagen. 

Denne vesle dunungen er nok 3-4 veker gammal, og han vil nok ikkje vere flygedyktig før vi kjem ut i starten på desember. Frå egget er klekt til ungen flyg ut kan det gå opp mot heile 3 månadar. Dette avhengig av næringstilgonen, og kor godt reira beskyttar ungane. Det hjelp jo ikkje å få godt med mat om reiret er svært fuktig og ungen blir våt og dermed må buke energi på å holde korppsvarmen oppe. I slike tilfeller så vil nok reirtida bli ein del forlenga, eller at ungen rett og slett frys i hel. Med så mykje nedbør som vi har hatt i haust så er dette absolutt ei aktuell problemstilling.
Havsvale pullus, Svinøya 11. oktober 2018


Dette var den største ungen eg fikk ringmerkt. Denne er nok rundt 2 mnd. gammal, og i løpet av pluss minus ei veke så vil den nok ha forlatt det trygge reiret, for å ta fatt på det som forhåpentligvis blir eit langt liv, ute på havet. Og kanskje får eg stifte bekjentskap med den om eitt par år? Dei første ungfuglane startar nemlig å orientere seg tilbake mot koloniane når dei er 2 år gamle. Medan første hekking skjer i 4-5 årsalderen.

Legg også merke til vekta til ungen (bildet under). Denne ungen vog ved ringmerking 45 gram. Ein voksenfugl veg til samanlikning rundt 25 gram. Denne er altså nesten den dobble vekta av foreldra. Det er nyttig å ha så store fettreservar, i tillfelle det skulle gå lang tid til neste gong foreldra kjem med mat. Ei voksa havsvale kan flyge fleire 100 kilometer på næringstrekk, og blir då borte i fleire dagar. Då er det godt å ha noko ekstra å tære på... 
Havsvale pullus, Svinøya 11. oktober 2018

Havsvale pullus, Svinøya 11. oktober 2018

Sjeldan piplerke...
I tillegg til havsvaler var det også sett rikelig med spurvefuglar som rasta på øya. Dette er fuglar som har vore på trekk og gått ned på øya for å få seg ein pust i bakken, og samtidig ein matbit. Det kvittra og spratt fuglar overalt. Og blant desse kom eg over mi første lappiplerke nokon gong. Og når eg først skulle kome over denne arktiske arten, så var det jo like greit at det var ein nydelig adult fugl, med rosa i strupe og hovud. Ei piplerke blir ikkje stort finare! 

Lappiplerka er ein art som vi hovudsaklig hos oss finn hekkande i Finnmark. Men den hekkar både i Troms (fåtallig) og i Nordland (svært sporadisk). Trekket til Mitdøsten og Afrika går aust for oss, og her i Møre og Romsdal er lappiplerka ei svært sjeldan fugl. Etter 2010 er det minde enn 10 funn av arten her i fylket. 

Lappiplerke 2K+ (adult), Svinøya 11. oktober 2018

Lappiplerke 2K+ (adult), Svinøya 11. oktober 2018


I tillegg til lappiplerka vart det også sett ei jordugle. Jordugla ser ein regelmessig her hos oss, men på Svinøya er den ikkje kvardags... 
Jordugle 1K+, Svinøya 11. oktober 2018


Etter ein lang feltdag kunne vi nyte dei siste solstrålane før det var på tide å kome seg heim. Betre blir det ikkje! 
Her ser ein utsikta frå nordlige del av Svinøya mot aust/søraust. 




Ein liten smakebit... 
Heilt til slutt så vil eg legge inn ein liten videsnutt som viser eitt opptak som eg har gjort på Svinøya denne hausten. Etter at alle data er innsamla, og ungane har forlatt kolonien, så vil eg/vi gå gjennom opptaka og kome med ei fyldig oppsummering. Men enn så lenge så er her ein liten smakebit... 

søndag 16. september 2018

Stadhavet Pelagic 2018

Eg har i mange år tenkt tanken på å kome meg på havet med båt for å sjå kva ein kan få sett der. Kombinerer ein det å kome seg eit stykke ut frå kysten, med litt "chumming", kan jo alt dukke opp. Ja, det er egentlig berre fantasien som set ein stoppar for muligheitene...

Og i år lot eg det ikkje berre vere med tanken. Eg fikk ut fingeren og kontakta nokre fiskebåtar for å høyre om det var mulig å få litt fiskelever. Etter ei lita ringerunde, fikk eg endelig tak i ein båt som skulle ut og fiske, og som også var villig til å ta seg brytet med å ta av litt lever til meg. Etter å ha fått tak i levra mol eg den opp og fraus den ned i kasser. Dagen då eg skal på havet tek eg så ut kassa og har den i ei fryseboks, som eg tek med meg i båten. Etter å ha ankomt staden der eg vil prøve å tiltrekke meg fugl, tek eg så ut levra, som fortsatt er frosen, og legg den i ein striesekk som eg festar eit tau i og dreg etter båten. Etter å ha gjort dette tek det normalt ikkje mange sekunda før dei første fuglane dukkar opp. Dette er då normalt i form av ein havhest eller to. Luktesansen til desse stormfuglane er nemlig ekstrem, og det skal ikkje mykje lukt til før dei skjønar at her er det mat å få. 

Totalt har det så langt i år blitt fire turar på havet. To turar i juli, den 17. og 21, vidare ein tur den 14. august, og no ein tur den 9. september. Under har eg summert opp med tekst og bilder kva som har blitt sett på dei forskjellige turane.
Svinøya sett frå vest på veg til havs morgonen den 21. juli

Sjøfuglturane har blitt lagt ca. 20 km vest av Svinøya. Dette er såpass langt til havs at sjansen for å trekke til seg pelagiske sjøfuglar er stor. Så er det også sapass langt ut at ein slepp store tal av meir kystbundne måsar som fort kan utkonkurrere dei andre fuglane som blir tiltrekte av "chumminga". 



Eit stykke til land...

På desse turane har den mest talrike fuglen vore havhest. Vi har også fått stifta bekjentskap med artar ein normalt ikkje ser mykje til, og i alle fall ikkje på nært hold. Dette er artar som havsvale, havlire og grålire. Vi fikk også sett ein nydelig 1K dvergmåse, også det ein sjelden art å sjå hos oss. 

Havlire
Havlira på bilda under var ein kort svipp innom og sjekka ut kva som foregikk då eg var på havet den 21. juli. Lukta av fiskelever og havhest var nok for sterkt til å motstå. Havlira finn vi nærmast oss hekkande på Island, Færøyane, samt på dei Britiske øyane inkl. Shetland. Denne mellomstore lira, er i lag med grålire, den vanligaste lira å sjå i norske farvatn. Denne lira følger normalt ikkje båtar, noko som samsvarar med fuglen eg såg. Den var berre på ein liten kort "visit" innom før den fortsatte ferda vidare mot sørvest. 

Havlire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Havlire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018



Grålire
Grålira på bilda under, frå den 21. juli, utgjorde min første observasjonen av arten på nært hold. Tidligare så hadde eg berre sett arten frå land på fleire kilometers avstand. Så snart lira dukka opp så starta ho å dukke aktivt. Ved sekken med fiskelever eg drog bak båten, var det fullt av havhest. I direkte konkurranse med desse hadde den ikkje mykje å stille opp med. Løysinga på dette blei å dukke under sekken og dermed finne leverbitar der. Dit var det ingen havhestar som kom seg, og den fikk då ete i fred. Grålirer er nemlig ekstremt gode dykkarar. Ei studie gjort på New Zealand på 1990-talet påviste at grålirer kan dukke ned til heile 67 muh.. Då eg såg kor elegant fuglen dukka, like ved båtripa, var det ingen grunn til å betvile det resultatet. 

Grålira er ein stormfuglart som hekkar på den sørlige halvkule. Der hekkar den på og rundt New Zealand, og i austlige Australia. Vidare vestover hekkar den på Tristan da Chuna, på Falklandsøyene og Estadosøya, og også på sørvestkysten av sørlige Sør-Amerika. Ein del grålirer trekker nordover i Atlanterhavet når det er vinter på den sørlige halvkule (sommar her). Dette dreier seg trulig om fuglar som hekkar på Tristan da Chuna, Falklandsøyene og Estadosøya. I Norske farvatn ser ein flest grålirer i månadane august, september og oktober. Dette er når lirene er på sitt sørtrekk mot hekkeplassane i sør. Egglegginga foregår der i november/desember. 


Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Her er eitt par bilder av ei grålire som vi såg den 14. august. Denne virka størrelsesmesig mindre enn fuglen frå 21. juli, og den hadde ikkje mykje den skulle sagt mot havhestane. Den flaug difor vidare etter ikkje lenge, utan å ha fått seg ein einaste matbit. 
Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 14. august 2018

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 14. august 2018

Då vi var på havet 9. september var det to grålirer innom. Ingen blei værande særlig lenge, men dei gav oss nokre fine minutt der vi fikk sjå lireflukt på nært hold. 
Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 9. september 2018
Ind. 1.

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 9. september 2018
Ind. 2.

Grålire, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 9. september 2018
Ind. 2.


Havsvale
Når det gjeld den minste sjøfuglen i Atlanteren, havsvala, så fikk vi sett dei på tre av fire turar. Den 21. juli hadde eg minst 4-5 havsvaler inne rundt båten, og den 14. august vart i alle fall 3 svaler sett. Denne vesle stormfuglen, som ikke er større enn ei låvesvale, tilbringer så og seie heile livet på havet. Slike pelagiske fuglar kjem berre til land når dei skal hekke. Eg hadde tidligare berre sett havsvale ein gong på havet i dagslys. Dette var så langt tilbake som i 2005. Dermed var det ein stor opplevelse å igjen få sett havsvaler på havet på dagtid. Det blir noko heilt anna enn å sjå dei i ein koloni, eller under ringmerking hengande i eit mistnett etter å ha blitt tiltrekt av lyd på ein eller annan nøytral plass langs kysten.

Den største havsvalekolonien i sør- og midt-Norge finn vi berre eitt par mil frå der vi har tiltrekt oss sjøfugl med "chumming", nemlig på Svinøya. Der er det ein koloni på 100-200 par havsvaler. Desse startar å dukke opp i kolonien i løpet av medio mai. Dei første legg så egg like før Jonsok, men det er stor spredning i eggleggingstidspunkt. Det har blitt observert så og seie nyklekte ungar så seint som i midten av oktober. I slike tilfeller vil nok ungane ikkje ha komt på vingene før godt ut i desember. 

Havsvale 2K+, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Havsvale 2K+, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Havsvale 2K+, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 14. august 2018


Havhest
Her er også nokre bilder av havhest. Fleire titals av desse stormfuglane, har på kvar tur holdt seg rundt båten i håp om å få seg ein matbit eller to.

Tidligare hekka det fleire tusen par på Runde. Den siste ungen kom på vingene der i 2001, og dei siste åra er dei knapt vore å sjå inne ved fjellet. At det har blitt slutt på avfallet frå fiskeriet, i alle fall i same grad som tidligare, og at mange av fuglane har store mengder plast i fordøyelsesystemet, er to av faktorane som har spelt negativt inn. Det ligg fortsatt fleire titals fuglar på havet ikkje langt frå fuglefjellet, men det virkar som at dei ikkje kjem over kondisjonsterskelen for i det heile tatt å kunne gå til hekking. 

Havhest, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Havhest, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Havhest, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Havhest, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 9. september 2018
Her ein mellommørk morf. Mørke fuglar er vanligast nord i utbredelsesområdet.


Andre artar...
Den sjeldnaste måsen vi fikk sett var ein nydelig 1K dvergmåse i full juvenil drakt. Den tok seg nokre runder rundt båten før den fortsatt vidare mot sør. 
Dvergmåse 1K, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 14. august 2018

Ein art som er snarlik dvergmåsen, er krykkja. På kvar tur har vi hatt krykkjer innom, flest årsungar. Her er ein nydelig 1K fugl (årsunge) frå den 21. juli. 
Krykkje 1K, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Det var heller ikkje fritt for terner, då både makrell- og raudnebbterner blei sett. Her er eitt par bilder av to subadulte makrellterner. 
Makrellterne 3K, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Makrellterne 3K, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 21. juli 2018

Det vart også sett bra med havsuler på trekk då vi var på havet. På turen vi hadde den 14. august stupdykka det faktisk havsuler ved eitt par anledningar berre 10 meter frå båten, like bak striesekken med fiskelever. Trulig gikk det fisk og beita på leverbitane...
Havsule 6K+ (adult), Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 14. august 2018


Storjo frå Bjørnøya(!)
Og der det er havsuler, der er det også som regel storjoar. På Runde, ca. 4 mil unna der vi låg, har vi norgs største koloni av havsuler på ca. 5000 par. Når det gjeld storjo så tel kolonien på Runde no ca. 105 teritorielle par. Det er altså den største kolonien i sitt slag på fastlands-Norge. På turen vi hadde på Stadhavet no den 9. september såg vi 3 storjoar, to voksene og ein årsunge. Då vi såg årsungen såg vi ganske raskt at det var noko som glinsa på det eine beinet. Var fuglen ringmerkt? Etter litt om og men fikk vi endelig sett den frå rett vinkel igjen. Joda, fuglen var ringmerkt. Ikkje nok med det, den var også fargeringmerkt. Det vil altså seie at den i tillegg til den tradisjonelle metallringen, hadde ein fargering med kode på. Ein slik fargering er det mulig å lese av i felt, og gir då mykje større sjans for gjenfunn og dermed mykje meir og betre data. Etter å ha knipsa bilder av joen i alle mulig vinklar, fikk vi endelig lest av den blå fargeringen. På den stod det "JX3". Kor kunne den ha blitt merkt? Etter å ha kontakta fleire som eg kjenner som jobbar med sjøfugl, fikk eg endelig vite at den høgst trulig hadde blitt ringmerkt på Bjørnøya...

Storjo 1K, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 9. september 2018

Storjo 1K, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 9. september 2018

Storjo 1K, Stadhavet nord ca. 20 km vest av Svinøya 9. september 2018


Det viste seg også å stemme. Den hadde blitt ringmerkt på Bjørnøya den 31. juli som den største i kullet på to. Per 9. september hadde den altså forflytta seg ca. 1450 km mot sør/sørvest. (sjå kart under) 

søndag 24. juni 2018

Storfint besøk frå det høge arktis

I forgårs skulle eg til Runde for å gjere feltarbeid i fuglefjellet der ute. Det passa utmerket når det hadde dukka opp ei kvalross på øya. Den måtte eg jo få med meg...

Akkurat denne kvalrossen vart først sett på sjøen utanfor Fosnavåg forrige laurdag. Etter det vart den igjen sett på Vågsholmen i Fosnavåg, før den no dukka opp på Hamarsneset på Runde. Der den først vart sett rundt midnatt, natt til 22. juni.

Då eg ankom Runde, på ettermiddagen 22. juni, var det ikkje vanskelig å sjå kor kvalrossen oppholdt seg. På bilvegen, som ligg berre nokre få timeter frå der den store selen låg, stod det nemlig parkert mange bilar. Der stod også "opplaina" mange folk som betraka det store dyret. Eg må innrømme at eg ikkje såg kvalrossen med ein gong, den gikk nemlig svært godt i ett med steinane i fjøra.

Her ligg kvalrossen (t.v.) med ein stein som pute. Hadde eg gått forbi på vegen, 
utan eg visste at kvalrossen var der, hadde eg nok fort gått rett forbi. 
Den såg jo ut som ein stein... 

Kvalrossen er ein høgarktisk art, som vi finn nærmast oss på Svalbard. Stundom kjem det enkeltindivid nedover langs Norskekysten, slik som denne. Dette dyret, ein yngre hann, har nok ikkje starta på voksenlivet for fullt, og har kanskje lyst på eit lite eventyr før den gjer nettopp det. Kvalrossen kan visst bli biologisk kjønnsmoden allereie i 5-6 års alderen, men hannar er normalt ca. 15 år gamle før dei er sterke nok til å kjempe seg til retten til å pare seg. Og hodyr er ca. 10 år gamle før dei får sin første unge.

Ein fullvoksen hann kan bli så stor som 3,5 meter lang og vege over 1,5 tonn. Dette dyret var ikkje heilt i den enden av skalane, i alle fall ikkje enda, men den vog nok fort ca. tonnet.

Rundt desse øyane i ytre Herøy er det mange langgrunne områder som passar perfekt for ein kvalross. Der er også mange muligheiter til å legge seg på land for å kvile seg. Når det gjeld dietten til dette dyret, så består den for det meste av muslingar som dei beitar på, på botnen. Det er altså viktig med rette bunnforhold for muslingane dei et, og også at det ikkje er for djupt å dukke dit. Ein kvalross tek også fisk, og også stundom både fugl og andre selar.

Her er nokre bilder av dette utrulig mektige dyret. Den låg for det meste og sov, 
men av og til vakna den til liv for å flytte på seg.