onsdag 22. oktober 2014

Besøk frå høgarktisk Canada...

I løpet av dei siste tre og ei halv vekene så har det som vanlig blitt ein del timar utandørs på leiting etter sjeldne fuglar. Dette har dessverre ikkje resultert i alt for store sjeldenheiter. Dei største raritetane som har blitt observert på Sandsøya og Voksa i denne perioden er artar som ringgås, polarmåsekvartbekkasin, vannrikse og gulbrynsongar.

Som ein del av satsinga i felt så har det blitt brukt ein god del tid på måsar. Det har dessverre heller ikkje resultert i sjeldenheiter. Det einaste som eigentleg er verdt å merke seg, er som eg også har nemnt over, nemleg hausten/vinterens første polarmåse. Den vart observert på hamna for fire dagar sidan, nærmare bestemt den 18.oktober. Fuglen det var snakk om var ein 1K-fugl i full juvenil drakt. Ser ein så på ringmerkte måsar, så har eg hatt nokre spennande avlesingar i løpet av dei siste vekene. Den 3.oktober vart ein voksen fiskemåse med ein nederlandsk fargering observert rastande på Sandshamna. Elles så har det vorte avlesingar på fire engelskmerkte stormåsar. Ein adult svartbak, to subadulte gråmåsar, samt ein adult gråmåse. Alle merkte i søraust-England av North Thames Gull Group.

Men det var ikkje avlesingane på dei fargemerkte måsane som var det mest interessante når det gjaldt avlesingar av merkte fuglar i denne perioden. Det var det nemlig ein art frå ei heilt anna artsgruppe som stod for...

Besøk frå høgarktisk Canada
Den 29.september vart det sett to lysbuka ringgås (Branta bernicla hrota) rastande på Hamnaholmen på sørsida av Sandsøya. Berre det å sjå ringgås rastande er meget uvanlig. Som oftast så ser ein dei berre i det dei trekker forbi på havet på utsida av øyane. Men det mest spesielle var ikkje å sjå ringgås... For i det eg fikk "satt" teleskopet på gjessene så såg eg med ein gong at der måtte vere noko på beina til den eine fuglen. Og joda, der var ein gul fargering på kvart bein. På den eine ringen var der eit tretal, medan det på den andre var ein X. Eg tenkte med meg sjølv at ringgåsa måtte ha blitt merkt på Svalbard, eller i hvertfall høyre til den bestanden. Fuglane som både vår og haust trekker forbi Norskekysten er nemleg ringgås som hekkar på Svalbard og Franz Josefs land. I tillegg til desse så trekker så vidt eg forstår også ein del av bestanden på nordaust-Grønland via Svalbard, og følger dermed også Norskekysten på veg til dei same overvintringsområda. Desse overvintringsområda ligg nærmare bestemt på dei Britiske øyane (Northumberland i England) og i Danmark. Desse fuglane høyrer til den lysbuka underarten hrota. Denne underarten finn vi også på vestsida av Grønland og i nordaust-Canada, men i motsetning til Svalbardbestanden som eg har nemnt over at overvintrar i England og Danmark, så overvintrar desse hovudsaklig i Irland. I tillegg til desse lysbuka fuglane så har vi også ein underart til som vi kan forvente å sjå i Norge. Då snakkar vi om den austlige mørkbuka underaten bernicla. Desse fuglane hekkar i vest-Sibir og har ei austligare trekkrute. Dei trekker frå hekkeplassane og "ned" til kystane langs Nordsjøen, altså Danmark, til den sørlige delen av England og vest-Frankrike.

Ei av totalt ca. 4500 merkte ringgås...
Etter litt søking rundt omkring på nettet utan eigentlig å finne ut så alt for mykje, så gikk eg inn på ei nettside der det er bilder av fargemerkte fuglar. Etter litt om og men så kom eg inn på bilda av fargemerkte ringgås. Og trur du ikkje at ei av dei to gjessene som var avbilda på det nest øverste bildet var den same gåsa som eg hadde sett! Gåsa viste seg å høyre til eit Irsk prosjekt. Dermed sendte eg over ein mail til ein av dei som leiar prosjektet. Kvelden etter fikk eg svar, eit svar som eg vart ein smule overraska over... Gåsa viste seg nemleg å høyre til den aust-Canadiske høgarktiske bestanden. Bestanden skal vere på ca. 40 000 fugl. Desse overvintrar hovudsaklig i Irland, i vest-England, på Kanaløyane i den engelske kanalen og i Normandy i Frankrike. Prosjektet vart starta opp i 2001, og dei har i løpet av desse åra merkt ca. 4500 ringgås. Dette gir ca. 10 000 avlesingar på overvintrande fuglar årlig. I tillegg til desse avlesingane så har dei også ca. 5000 avlesingar årlig på fuglar som rastar under vår- og hausttrekket på Island.

Ringgås (X3, gul-gul) adult, Hamnaholmen, Sandsøya 29.september 2014

Overvintrar årlig i den engelske kanal...
Gåsa "mi" hadde ei mildt sagt fyldig gjenfunnshistorie. Denne hoa blei merkt som ein adult fugl på sørvest-Island i 2006, og den har kvart år sidan blitt observert overvintrande på Jersey, altså kanaløya i den engelske kanalen som ligg nærmast Frankrike. Den blir også observert kvar vår når den rastar på trekket på Island på veg til hekkplassen i nordaust-Canada. Der feitar dei seg opp for å kome seg i kondisjon til å gjere unna den siste delen av trekket mot hekkeplassen, og for å vere i tilstrekkelig kondisjon til å kunne starte hekking ganske umiddelbart etter ankomst. Og når vi først snakkar om hekking, så hekkar ringgåsa "X3" på Cornwallis Island, høgt oppe i den nordustlige delen av arktisk Canada. Fuglen blei faktisk sett for første gong på hekkeplass under ein ekspidisjon som prosjektet hadde i sommar som var. (2014)

Her er eit kart som viser trekkruta om våren. Då med ei periode der dei rastar på Island, før dei tek fatt på den siste reisa mot Cornwallis Island i høgarktisk Canada. Totalt så er denne reisa rekna i luftlinje ca. 4900km.

Her er trekkruta "X3" brukar på nordtrekket på våren.

Kraftige lavtrykk...
Grunnen til at gåsa dukka opp på Norskekysten i år kan nok ganske enkelt forklarast med dei kraftig vestlige lavtrykka med storm og kraftig nedbør vi hadde i tida før den blei oppdaga. Desse har ført gåsa ein god del kilometer for lagt mot aust, og altså då inn til kysten på nordvestlandet. "X3" og den ringlause kompanjongen var fortsatt på plass dagen etter, altså den 30.september. Den ringlause fuglen var muligens maken til "X3", den virka i hvertfall å vere ein hannfugl, i og med at den var ein god del større og kraftigare enn "X3". I ettertid har det holdt til ei umerkt ringgås i det same området. Om dette er den ringlause gåsa frå den 29. og 30. september, er umulig å vite, men eg trur nok at dei to fuglane som sagt holdt til i lag, og dermed også trekte vidare saman. Noko som burde tilseie at ringgåsa som holdt til her i starten på oktober var ein ny fugl.

Her er eit kart der funnstanden, altså Sandsøya, og hekkeplassen, Cornwallis Island er plotta på kartet. I luftline så er avstanden her på i underkant av 3800km.

Her ser du kor "X3" enda opp etter å ha komt ein del på avveie under haust-
trekket 2014.

Det skal bli spennande å sjå om "X3" dukkar opp, og igjen overvintrar på Jersey. Og om den til våren nok ein gong trekker si vanlige rute mot hekkeplassen i den høgarktiske delen av Canada. Berre tida vil vise...

søndag 5. oktober 2014

Ungemerking av måsar 2014

Som mange kanskje har fått med seg så er eg nok litt over middels interessert i måsar. Og eit av høgdepunkta når det gjeld måsar i løpet av året er å merke ungane deira. 2014 vart min tredje sesong med merking av måseungar. Eg starta forsiktig i 2012 med 42 gråmåsar, 36 svartbak og 1 sildemåse. I 2013 gikk eg litt hardare til verks... Det vil seie: 227 gråmåse, 35 sildemåse, 25 svartbak og 17 fiskemåse. I år hadde eg eigentleg ikkje bestemt meg for kor mange som skulle merkast, eller kva slags artar eg skulle satse på. Det som var heilt sikkert, var at eg ikkje kom til å gå så mykje etter gråmåsar som eg gjorde i fjor.

Kvifor ringmerke?
Ved hjelp av denne merkinga så kan ein få data på vandringar og levealder hos fuglane. Får ein merkt dei som ungar så får ein også eit meget godt innblikk i variasjonen i fjørdraktene i dei forskjellige aldersklassene før dei blir utfarga. Akkurat den delen med draktstudie er kanskje det som eg finn mest interessant... Når eg merkar ungane så set eg nesten 100% av tida på både metall og fargering. Av og til kjem eg over ungar som er for små til å få påsatt fargering og då må nøye seg med ein metallring. Desse ringane er nesten vekkasta. I hvertfall når ein samanliknar resultatet som ein får med ein fargering i tillegg metallringen. Ein fargering kan ein under gunstige forhold lese av på godt over 300 meters hold. Noko som vil seie at det er veldig enkelt å kunne individidentifisere fuglane. Skulle eg berre satt på ein metallring så hadde det ikkje vorte mange avlesingar, då desse er mykje vanskligare, ja, nesten umulige å få lest av i felt.

Sesongen 2014
Dei første ungane eg merke i 2014 vart merkte i Goksøyra på Runde den 27. juni. Etterpå dette vart det merkt ungar i måsekoloniar i Kvalsvika på Nerlandsøya, Vorakletten på Sandsøya og på Storholmen sør for Kvamsøya. I desse koloniane blei det merkt neste utelukkande gråmåseungar. Medan ungane av svartbak i hovudsak blei merkte på skjær og holmar ved Sandsøya og Voksa. Det blei også ein merktetur til Svinøya, der det blei merkt svartbak. Dei koloniane/hekkeplassane som ligg tilgjengelig frå land blir det brukt bil for å kome seg så nær som mulig, for så å ta beina fatt. Men skal ein kome seg rundt på alle skjæra og holmane som ligg rundt omkring, så er det ikkje akkurat berre å ta bilen. Då går eg over til å bruke kajakk. Kajakken er nemleg eit ypperlig framkomstmiddel, og med litt godvilje er det ikkje mange plassane ein ikkje kjem seg fram...



To svartbakungar som la på svøm har her nettopp blitt
innfanga og får seg ein padletur til nærmaste skjær
eller holme der dei vil bli ringmerkte.

Eit bra år for svartbaken...
Etter å ha starta årets sesongen med merking av gråmåseungar, så såg eg fort at svartbakane virka å ha eit meget bra år når det gjaldt ungeproduksjon, i hvert fall i forhold til dei to føregåande åra.

Tre svartbakungar klare for merking.

Ï fjor hadde svartbakane eit rekordårlig år når det gjaldt ungeproduksjon... I år derimot, var det som det blei nemnt over meget bra. Dei fleste para hadde ungar, og mange av kulla var fulltallige. Men litt svinn blei det no utover sommaren... For 2014 vart eit rekordår når det gjaldt ungeproduksjon for havørna her i distriktet. Og med mange havørungar på reira, så blei det også høsta ein del lett tilgjengelige måseungar. Men slik er det berre. Det er slik naturen er satt saman. Heile økosystemet heng i hop. Er det mykje mat i havet så ligg alt til rette for mange måseungar. Er der mange måseungar så ligg alt til rette for havørna til å få fram sine ungar. Slik er det berre, og slik skal det vere!

Etter at eg merkte mine første svartbakungar i starten på juli, holdt eg det gåande med merking gjennom heile månaden. Den siste ungen for sesongen blei merkt så seint som den 4.august. På dette tidspunktet var dei fleste flygedyktige, men nokre seine fuglar hadde fortsatt litt igjen før dei kom seg på vingene. Svartbakane er flygedyktige etter ca. 7 veker, medan gråmåsane og sildemåsane er det same etter ca. 5-6 veker. Men dette varierar selvfølgelig med tilgongen på mat.

I starten på september var det fortsatt svartbakungar som var på hekkeplass og blei mata av foreldra. På dette tidspunktet så hadde eg faktisk allereie hatt mine to første gjenfunn frå utlandet av årets ungar. Ein svartbakunge som blei merkt på Svinøya vart observert i Danmark, og ein unge som blei merkt på Sandsøya vart observert i Skottland.

Her er ein link til eit bildet av årsungen som blei sett i Danmark: http://www.ringmerking.no/cr/visbilde.asp?BID=43149&VisF=ON&XIF=ON

Totalt fikk eg ungemerkt dette i 2014: 93 gråmåse, 5 sildemåse og 74 svartbak.

Identifikasjon...
Alle våre stormåseartar, altså gråmåse, sildemåse og svartbak er ganske så like i fleire av aldersklassene, og det er ikkje alltid like enkelt å bestemme dei i frå kvarandre. Mange av draktkarakterane overlappar frå art til art, og ein karakter i seg sjølv er ikkje nødvendigvis avgjerande. Det er summen av karakterar, både draktkarakterar, hovud-/nebbform og jizz som gjer det til den eine eller andre arten. Dette gjeld fullt fjøra måsar, men også selvfølgelig reirungar.

Legg merke til hovud- og nebbforma på desse to artane. Gråmåsen har flat eller konkav panne, medan svartbaken
har "oppblussa" - konveks panne. Vidare så er nebbet mykje kraftigare på ein svartbak enn ein gråmåse. Kombinasjonen av nebb og hovudform gir heilt forskellige inntrykk på desse to artane. Dette er karakterar som det går ann å bruke i artsbestemminga på ein del av ungane. Det er riktig nok stor variasjon, og det er langt frå alle ungane som er så klassiske som dette.

Her ser ein kva ein skal sjå etter når det gjeld fjørteikningar hos sildemåse, gråmåse og svartbak. Sildemåsane har kontrastrikt fyll med fine gylne bremmar på armdekkarar og skulder-/ryggdekkfjør. Ser ein så på gråmåsane, så er desse som oftast mykje mindre kontrastrike, noko ein med litt trening fort legg merke til. Svartbaken er nok den som er mest kontrastrik. Med lys "grunnfarge" mot veldig mørkt og kontrastrik fyll i fjørene. Denne beskrivelsen på fjørteikningane er meget forenkla, men den gir likevel ein ide om kva ein skal sjå etter. Variasjonen på draktteikningar innanfor desse tre artane er veldig stor og dermed blir det ein del overlapping.

Ser ein så på vingeteikningar, så har sildemåsen heilmørke indre handsvingfjører, gråmåsane har relativt lyse indre handsvingfjører, medan svartbaken som oftast ligg ein stad mellom desse to. Men her er det stor variasjon, og alle artane kan overlappe, eller ligge svært nær kvarandre i teikningar. Men brukar ein både nebb-/hovudform, teikningar på arm-, rygg- og skulderdekkfjører, teikningar på tertiærar, stjertteikningar (ikkje tatt føre seg her), samt vingeteikningar, så blir ikkje artsbestemminga nødvendigvis noko hokus pokus. Riktig nok så er der fuglar som er vanskelige å bestemme. Desse kan ein då berre la ligge, for der er som oftast nok ungar å ta av.

Her er eit par av fuglane som blei ringmerkte denne sesongen. Begge desse er avbilda på Samdshamna på Sandsøya etter at dei blei flygedyktige.
Gråmåse 1K/juvenil, Sandshamna, Sandsøya 3. august 2014
Denne fuglen blei merkt den 1. juli i kolonien i Vorakletten på Sandsøya.

Svartbak 1K/juvenil, Sandshamna, Sandsøya 4 .august 2014
Denne fuglen blei merkt ved Marøya den 6. juli.