onsdag 21. oktober 2015

Ona 21.-24. september 2015

Sidan min første tur til Ona på Romsdalskysten i 2009, så har det blitt minst ein tur årlig. Kvar haust så reiser ein gjeng til øya for å "jakte" på sjeldne fuglar. Denne satsinga har resultert i artar som præriesnipe, fjellkalanderlerke, kvitkronespurv og gråkinnskogtrost, for å nemne nokre av dei utallige godbitane som har vore innom denne vesle øya ute i havet. Det er ikkje rart at ein reiser til Ona med ei viss forhåpning om å få sjå noko virkelig sjeldent...

I år blei turen min til Ona lagt til veke 39. Nærmare bestemt frå og med den 21. til og med den 24. september. I løpet av desse nærmare fire dagane, så blei det sett litt av kvart. Eg fikk med meg artar som GULNEBBLIRE og ROSENSTÆR, begge svært sjeldne fuglar i Norge. Ellers så vart det også sett lokale sjeldenheiter som blåstrupe (svært sjelden Ona-art), gulbrynsongar og dvergspurv.

Her er nokre bilder av eit sjeldent syn på Ona. Ein ung blåstrupehann.
Blåstrupe 1K M, Ona 22. september 2015

Blåstrupe 1K M, Ona 22. september 2015

Blåstrupe 1K M, Ona 22. september 2015
 
Og så eit par bilder av dvergspurven...
Dvergspurv 1K+, Ona 22. september 2015
 
Dvergspurv 1K+, Ona 22. september 2015
 
 
Så nærme...
Den første dagen eg var på øya var det ikkje alt for mykje spennande å sjå, så eg tok meg ein tur på hamna på Ona der det var ein del måsar, for å sjå om det var mulig å ringmerke seg eit par. Eg kasta ut litt brød får å sjå om det var nokon som var svoltne på noko slikt. Og det var det. Eg la så ut fotsnara som eg brukar for å fange måsane. Etter ei stund så kom det flygande ein polarmåse. Den åt brødet som låg ved snara, men dessverre så fikk eg den aldri til å stige i lykka slik at eg kunne snare den. Hadde den tatt eit steg 3 cm fram frå der den stod på det nærmaste, så hadde eg hatt den... Nærmare enn det kjem ein ikkje.
 
Måsen såg ved første augekast ut som ein klassisk polarmåse. Men då den satt seg ned, så kunne ein tydelig sjå at det var ein del mørkt innover i nebbet. Den hadde også litt vel kraftige teikningar på skulderdekkfjørene. Det mørke i nebbet og dei kraftige teikningane på skulderdekkfjørene, kan kanskje tyde på at her er det gråmåsegener inne i bildet. Men samtidig så kan nok også ein rein polarmåse sjå slik ut(?). Ser ein på både stjert og vingeteikningar, så er det ingenting der som tyder på at det skal vere ein hybrid. Eg kallar den i alle fall for ein polarmåse her. Skullle andre meine noko anna så er det sjølvsagt lov.
Polarmåse 1K/juvenil, Ona 21. september 2015

Polarmåse 1K/juvenil, Ona 21. september 2015
Her i lag med 1K gråmåsar.

Polarmåse 1K/juvenil, Ona 21. september 2015
 
Polarmåse 1K/juvenil, Ona 21. september 2015


Eg tok også med meg drona mi til Ona. Dette gav meg muligheit til å ta nokre bilder av øya frå lufta. Tre av bilda eg tok kan du sjå under.


søndag 11. oktober 2015

GULBEINMÅSE, Sandshamn, Sandsøya 18.09.15

Frå starten på august og utover blei det satsa ein god del på måsar. For det meste gikk det i å lese av fargemerkte fuglar, då både mine eigne og andre sine. Den 18. september fikk eg derimot skikkelig lønn for strevet. På ettermiddagen den dagen kom eg nemlig over M&R og Sandshamna sin fjerde GULBEINMÅSE. Denne sør og mellom-europeiske arten som overvintrar i moderate antall "opp" til dei britiske øyene, samt Danmark og Sverige, er ein stor raritet her til lands, med berre nokre få titals funn totalt. Her nord så virkar det som om siste halvdel av september og første halvdel av oktober er ei god tid for å leite etter denne sjeldne arten. Tre av mine fire gulbeinmåsar, medrekna denne, har nemlig blitt observert i denne perioden. Ellers så er jo tida rundt sildefisket frå midten av januar, til starten av mars også ei veldig god tid. Då er det så mykje måsar her i området at alt er mulig...

Dei tre føregåande gulbeinmåsane var to adulte og ein 1. vinter fugl. Denne måsen såg ved første augekast utfarga ut, men litt vel mykje svart i nebbet kombinert med pigmentering på den ytterste umytte store hånddekkaren på begge vingene, peikar mot ein fugl i sitt femte kalederår. Ein fullt utfraga fugl ville nok hatt mindre svart i nebbet, og den ville også mangla pigmentering på store handekkarar. Den er nok neppe eit år yngre heller. For forrige generasjon med armsvingfjører som fortsatt ikkje er mytte, er fullt utfarga. Vidare så er den kvite "slanten" på den gamle P10 meget stor. Pigmenteringa på den ytterste store hånddekkaren er heller ikkje veldig kraftig, og burde vore kraftigare skulle det ha vore ei tredje generasjons fjør. Alt i alt så passar karakterane best på ein 5K fugl. (Etter at denne måsen har fullført haustmytinga så vil den vere fullt utfarga).

Bildet under er tatt eit par minutt etter at måsen blei oppdaga. Det første eg la merke til på måsen var dei gule beina. Dette i seg sjølv er ikkje nok til å kalle det ein gulbeinmåse, då ein del gråmåsar har gule bein. Men gule bein kombinert med jizzet til måsen, gjorde at det ikkje var nokon tvil om artstilhørigheita. Legg merke til den elegante og straumlinjeforma kroppen med det oppheva brystet, og også den lange bakparten og dei lange vingene. Ser ein så på hovudet, samt nebbforma, så er dette også akkurat slik det skal vere. Hovudet er ganske kraftig, med ei konveks panne og eit kantete bakhovud. Vidare så er nebbet kraftig frå basis til nebbtupp og med ein veldig butt tupp. Finn du ein måse med eit slikt jizz så er det verdt å sjå på den to gongar, for dette jizzet er klassisk for gulbeinmåse.
Gulbeinmåse 5K-type, Sandshamn, Sandsøya 18. september 2015

Måsen var svært liten og dermed høgst trulig ei hoe. Samanliknar ein den med den store gråmåsehannen den står i lag med på bildet, så ser ein tydelig kor liten og nett den er. Noko anna ein også kan legge merke til på dette bildet er at måsen har ein hakket mørkare mantelfarge enn gråmåsane. Dette er også akkurat slik det skal vere på denne arten. Akkurat denne karakteren med mantelfargen er veldig vanskelig å bedømme i felt, men på bilder så kjem forskjellen som oftast greit fram.
Gulbeinmåse 5K-type, Sandshamn, Sandsøya 18. september 2015

På bildet under så ser ein tydelig kor lang bakpart og lange vinger denne nydelige fuglen har.
Gulbeinmåse 5K-type, Sandshamn, Sandsøya 18. september 2015

Noko som er alfa omega for å kunne claime ein gulbeinmåse i Norge er å få dokumentert vingeteikningane. Denne måsen hadde eit breit svart bånd på P5, altså svart på dei seks ytterste håndsvingfjørene. Det var også mykje svart innover på kvar enkelt fjør. Dei same fjørene mangla også utprega lyse tunger. Alt dette er klassisk for arten. På høgre vinge så var t.o.m. P7 ferdig utvokst. P8 var veksande, medan P9 nettopp var slept, og P10 var gammal. På venstre vinge var det likeins, då sett bort i frå at P9 ikkje var slept.
Gulbeinmåse 5K-type, Sandshamn, Sandsøya 18. september 2015

Etter at måsen først vart sett på litt hold, så kom den seint på ettermiddagen og satte seg på eit tak ved fiskemottaket. På det nærmaste så fikk eg den på ca. 25 meters hold. Stort betre blir det ikkje!
Gulbeinmåse 5K-type, Sandshamn, Sandsøya 18. september 2015
Her kan ein samanlikne hovudteikningane på gulbeinmåsen med
hovudteikningane til fleire gråmåsar. I felt på litt hold, så vil
gulbeinmåsen virke kvit i hovudet, medan dei fleste gråmåsane ¨
på denne tida av året er veldig teikna i hovud, hals, nakke,
og også bryst, og dermed er langt i frå så lyse i hovudet.

Gulbeinmåse 5K-type, Sandshamn, Sandsøya 18. september 2015

Gulbeinmåse 5K-type, Sandshamn, Sandsøya 18. september 2015
Legg merke til hovudteikningane. I vinterdrakt så har gulbeinmåsane
(ssp. atlantis har oftare kraftigare hovudteikningar) frå fint spreidde teikningar i
hovudet, som på denne fuglen, til teikningar som er konsentrert rundt auget
 og som dannar ei maske. Til samanlikning så har gråmåsane som oftast mykje
kraftigare og meir uregelmessige og spreidde teikningar. Desse teikingane finn
 ein då på hovud, hals, nakke og øvre bryst.


Ringmerking
Det har ikkje berre blitt observering av måsar, eg har også brukt ein del tid på å ringmerke dei. I perioden f.o.m. den 26. august t.o.m. den 10. oktober så har eg totalt fått merkt 16 måsar. Dette fordelt på 10 gråmåsar og 6 svartbakar. Alle har blitt innfanga med hjelp av fotsnare.

Her er nokre bilder av kanskje den lekraste svartbaken eg har fått merkt. Ein lys og kaldt farga 1K-fugl.

Svartbak 1K, Sandshamn, Sandsøya 6. september 2015

Svartbak 1K, Sandshamn, Sandsøya 7. september 2015

Svartbak 1K, Sandshamn, Sandsøya 7. september 2015

Svartbak 1K, Sandshamn, Sandsøya 7. september 2015

tirsdag 6. oktober 2015

Svinøya 11. og 12. september 2015

Den 11. og 12. september vart turen lagt til Svinøya i Herøy kommune heilt sør i Møre og Romsdal. Svinøya ligg vest i havet, ca. 10 km i luftlinje frå det vestligaste punktet på Sandsøya. Turane til denne verharde plassen er alltid nokre av høgdepunkta i løpet av sesongen.

Svinøya sett frå båt.
Utsikta frå Svinøya mot aust/søraust.

Ringmerking
Målet med turen var å merke havsvaler, både voksne og reirungar. Svinøya har nemlig ein havsvalekoloni som er estimert til å vere på minst 100 par. Havsvala er berre påvist hekkande nokre få plassar langs norskekysten, så det å få vere med å merke ungar er ganske eksklusivt.

Totalt vart det funne seks ungar det var mulig å få tak i. Av desse var berre tre av dei store nok til å bli ringmerkte. Der var sjølvsagt mange fleire ungar, men desse låg slik til at dei var umulig å få fatt i. Enten djupt inne i jordholer, langt inne i bergsprekker, eller djupt inne i steinurer. Det var også ei havsvale som vart sett  liggande å ruge. Skulle den greie å ruge fram ein unge, så vil den tidligast vere flygedyktig i midten av november, ja kanskje ikkje før godt ut i desember. Ei havsvale har ei rugetid på ca. 40 dagar. Vidare så har den ei reirtid på 50-80 dagar, alt etter kor bra næringstilgongen er. Det vanligaste er i følge litteraturen ei reirtid på rundt 65 dagar. Legg ein så saman ruge- og reirtida, altså frå egget er lagt til ungen tek til vingene, så går det altså tre og ein halv til fire månadar.

Her er ein av dei tre ungane som var store nok til at dei kunne ringmerkast.
Havsvale pullus, Svinøya 11. september 2015.
Å få eit bilde av ein havsvaleunge liggande naturlig på reiret har lenge vore ein draum. Denne gongen klaffa det endelig. Under kan du sjå resultatet.
Havsvale pullus
Havsvala er ein pelagisk art som ikkje kjem på land på hekkkeplassen før etter mørkets frambrudd. Dei er nemlig heilt hjelpelause på land, og hadde derfor vore eit lett bytte for måsar og andre predatorar på dagtid. Dei har derfor tilpassa seg slik at dei ventar til godt ut på sommaren for dei legg egg. Dermed er det tilstekkelig mørkt om natta når egga klekker og dei voksne fuglane må farte ut og inn av kolonien for å mate ungar. Kombinerer ein denne strategien med sein egglegging og den svart lange ruge- og reirtida så er så og seie året omme før ungane kjem seg på vingene.



Etter at vi var ferdige med å ringmerke ungar var det berre å vente på at det skulle bli mørkt, slik at vi kunne prøve oss med eit par timar med nettfagst på voksne havsvaler.

Solnedgong mot S/SV med stadtlandet heilt til venstre i bildet.

Etter at det var tilstrekkelig mørkt rundt 22:00 opna vi netta. I løpet av to timar, til ca. 00:00, fikk vi ikkje mindre enn 48 havsvaler. Dette var fordelt på to 12 meter mistnett og utan brukt av lyd.

Havsvale 2K+/adult


Norges eldste registrerte havsvale?
Av desse 48 havsvalene var det 16 som hadde ringar frå før. Dei fleste var fuglar som hadde blitt ringmerkte i kolonien på Svinøya ved tidligare anledningar. Den soleklart mest interessante fuglen var derimot ikkje ringmerkt på Svinøya, men på Flø i Ulstein kommune. Men det var ikkje det at den blei ringmerkt på Flø som var så interessant, det interessante var tidspunktet. Havsvala med metallring nr. E403709 vart nemlig ringmerkt så langt tilbake som den 1. august 1993. Det vil altså seie at fuglen var minst 23 år gammal då den gikk i nettet på Svinøya. I og med at den blei ringmerkt som ein voksen fugl i 1993 så kan jo denne svala potensielt vere styggammal. Men det å vere 23 år gammal er uansett ein svært imponerande alder for denne i gjennomsnitt 25 gram tunge fuglen. Så langt eg har funne ut så dreier dette seg om den eldste havsvala registrert i Norge. Den eldste registrerte havsvala nokon sinne stammar derimot ikkje frå Norge, men frå Storbritannia. Den var heile 33 år gammal. Dermed så har havsvala frå Svinøya noko å strekke seg etter.

Optimale lytteforhold
Det som var genialt med denne Svinøyturen var at fyret var ute av drift. Dermed slapp vi den konstante lyden av aggregatet som driv fyret. Utan denne forstyrrande lyden vart det mulig å gå rundt å lytte etter havsvaler. Dette resulterte i at vi fann fleire nye plassar på øya der havsvalene hekkar. Eg gjorde også eit lydopptak av ein unge tiggande med ein voksen på reiret. Opptaket finn du under.


Andre observasjonar
Det var ikkje berre havsvaler som vart sett på turen til Svinøya. Så snart sola stod opp den 12. september var det berre å kome seg rundt på øya for å sjå om det hadde komt inn nokre trekkfuglar i løpat av natta. Og det var ikkje heilt fritt. Det vart sett artar som enkeltbekkasin, buskskvett, møller, gråflugesnappar, måltrost og spurvehauk. Den største godbiten var derimot ein trekkgjest frå Sibir, nemlig ein gulbrynsongar. Denne finn du eit bilde av under.


Gulbrynsongar 1K+, Svinøya 12. september 2015